Utdanningshjelpens første organisasjonssekretær Guro Sørensen (25) har tatt steget inn i det ukjente og flyttet i slutten av august 2010 til Ghana, landet som hun elsker så høyt. Les hennes ferskeste reisebrev og se hennes nyeste bilder fra UH’s arbeid i Ghana, som omfatter prosjekter i Accra, Kpandu i Volta regionen, Anum i øst regionen, Nkroful i vest regionen og Brekuso.

Her følger ferske bilder og reisebrev fra Guro Sørensen:

Selassie (t.h.) med Guro og to av barna UH støtter i Ghana

“Det er september og skolene åpner etter fem ukers sommerferie i Ghana. Nytt semester og nytt skoleår betyr ny omgang med betaling av skoleavgifter, innkjøp av nye skolebøker, uniformer og sko. Pengene er overført fra Norge og vår partner i Ghana, Selassie, jobber daglig og intensivt for at alle barna skal være klare til skolestart.

Jeg er tilbake i Ghana etter at jeg var her for to år siden, etter at Utdanningshjelpen (UH) tok inn Ghana prosjektet i organisasjonen. På turen i 2008 fikk jeg være med å rekruttere flere barn og unge, slik at antall støttede barn økte etter Hilde Olsens prosjekt startet i 2004. Fra 2008 støtter UH 20 barn og unge her i Ghana. Noen elever har falt av, men andre har kommet til. Idag har vi fortsatt 20 elever fra førskoleklassetrinn helt opp til universitetsnivå.

Det er givende og fint å få se hva UH’s støtte faktisk bidrar med i praksis. Nå når jeg er her får jeg se hvordan pengene som blir samlet inn i Norge kommer i de rette hendene og hvordan de resulterer i karakterkort og lærde barn og ungdom.

Jeg har vært her i fire uker nå og har fått kjent og følt på systemet fra regjeringsnivå til handel og pruting på markedsnivå. Min første tur til markedet var å hente uniformer og å kjøpe bøker til to av guttene, Kofi og Azziz, som har vært med siden Hilde startet sitt prosjekt i 2004. Da fikk jeg erfare hvor utfordrene arbeidet kan være for Selassie, kontaktpersonen til UH. Etter tre kvarter i et knøtt lite rom, stappfullt med barn og voksne som skulle kjøpe bøker til skolestart, gikk vi svette og tomhendte ut igjen. Ingen av bøkene vi skulle ha var i butikken, og dette skulle være den billigste butikken med det beste utvalget. Så Selassie forteller med mot at det er ikke annet å gjøre enn å prøve igjen senere. Elevene må jo ha bøker.

Deborahs lærer går igjennom bøkene Selassie har kjøpt inn for å se at alt er på plass.

Så det er travle dager for Selassie. Jeg gjør det jeg kan for å hjelpe, men det viser seg at jeg egentlig bare lager trøbbel, prisene på varene vi skal handle dobles nesten på grunn av at “hvitmann” er med på handelen.

Jeg er også med rundt til de forskjellige skolene hvor skoleavgiftene skal betales. Da får jeg og møte elevene som jeg var med å rekruttere to år tidligere.

Deborah er godt igang med semesteret, med alle bøker og skoleutstyr som skolen krever. Læreren hennes informerer oss om dårlig oppfølging fra familiens side, og lurer derfor på om Deborah kan få ta ekstraklasser. Selassie er klar over situasjonen og ønsker først å ta en prat med moren. Slik familiesituasjonen til Deborah er for tiden, med en mer eller mindre fraværende mor og en bestemor som stepper inn som forsørger, ønsker vi å motivere til stabile forhold slik at Deborah har trygge rammer og god oppfølging, også utenfor skolen.

Selassie jobber med stor seriøsitet og et ekte engasjement for alle elevene og han opparbeider kontakt med skolene og elevenes forsørgere.

James er en ung mann på 15 år som går på andre året på Junior High School. Da vi møter han har han enda ikke startet semesteret. Dette fordi et stort antall skoler, også internatskoler, blir for tiden brukt til opplæring av lærere som skal gjennomføre folketelling av den ghaneiske befolkning. Dermed har mange elever fått forlenget ferie med ett par uker. Vi møter James for å levere stoff til hans skoleuniform. James er sjenert og høflig og tar oss med til sitt hus for å vise oss karakterkortene fra forrige semester. Det viser seg at James ikke har de beste resultatene og det er stor rom for forbedring. Selv bekrefter han at han bruker mye tid på å spille fotball og derfor litt mindre tid på lekser. Mens Selassie har en prat for å poengtere viktigheten av å jobbe for gode karakterer kommer James søster hjem. James bor kun sammen med sin søster, så det er hun som tar ansvar for ham. Hun blir bedt om å hjelpe med å oppmuntre og motivere James til å bruke mer tid på skolearbeidet og de blir begge informert om at de bare må ta kontakt med Selassie om det skulle være noe. Selv er jeg blitt supersjarmert av denne unge fotballspilleren. Jeg syntes samtalen ble holdt under en streng tone så ved avskjed gir jeg James et motiverende puff i skulderen, et smil, og ber han fortsette så godt han kan. Jeg føyer til at han får spille så mye fotball, så mye han orker, inntil skolen åpner. Jeg håper med mitt norske sinn at litt hyggeprat og forståelse for at skole ikke alltid er førsteprioritet (noe jeg holder for meg selv så klart!!!) også kan gi motivasjon til å jobbe med skolearbeidet før moroa.

Skolen i Brekuso, Ghana

En morgen Selassie og jeg hadde avtalt å reise ut til Brekuso, hvor vi har tre elever, får jeg beskjed om at på nyhetene denne morgenen formidlet de at skolene fortsatt er stengt. Fortsatt samme grunn: folkeopptellingen. Okay, next week then…Ja. neste uke bør de åpne, så får vi prøve da…This is Africa.

Personlig blir jeg frustrert. Betyr dette at semesteret blir utsatt? eller blir det bare komprimert? Joda, semesteret blir komprimert, så det blir travle dager for både elever og lærere når semesteret omsider kommer igang.

Tre uker etter opprinnelig skoleåpning har Brekuso endelig åpnet. Derfor tok vi turen opp i fjellene utenfor Accra for å levere uniformer, skolebøker, sko og betale de beløpene selv de “gratise” offentlige skolene krever.

På skolen møtte vi de tre elevene, samt vi hadde samtale med rektoren og lærerne.

Cynthia og Grace ser på skoleuniformene med læreren.

Søstrene Cynthia og Grace ble begge født med hareskår og har derfor, selv etter operasjoner, store taleproblemer. De har hatt en utfordrene start i skolesystemet da det tok lang tid for dem å rykke opp fra førskoletrinn. Nå går begge jentene i trinn tre på barneskolenivå. Læreren forteller oss at jentene sliter med det faglige og spesielt en av dem er sterkt preget av lav selvtillit og er for sjenert til å snakke foran andre. Rektoren til jentene mener jentene er handikappet og at alle tre søsknene har svært lav IQ og at de mest sannsynlig vil streve fæt for å komme seg gjennom skoleårene. Vi velger å sørge for at jentene deltar på ekstraklassene og at de får ekstra oppfølging fra læreren for både den faglige biten og for å jobbe med selvtillit og sjenanse.

 

Alt i alt møter vi MYE TAKKNEMLIGHET, utfordringer som omsorgsvikt, sykdom, lite engasjement, frusterende systemer (hvertfall i mine øyne) men også glade barn og masse spennende mennesker. Dette er gøy!

Og det viktigste: jeg ser og opplever hvilken forskjell UH gjør for disse enkeltsjelene. Det er godt å vite at disse elevene er i et system som gir dem et godt og stabilt grunnlag for og en dag kunne forbedre sin tilværelse, fordi disse barna får utdannelse!

TAKK!

Masse hilsner fra Guro i Ghana

Prosjektet begynte i 2004 ved prosjektleder for Ghana, Hilde Olsen, og ble med i Utdanningshjelpen i 2008. Idag er det 20 elever som tilsammen er sikret utdannelse gjennom skolestipend fra UH.

Som utdannet sykepleier jobber hun ellers innen helsearbeid og på helseklinikker i landsbyer med dårlig helsetilbud og er også engasjert med vannboringsprosjekter. Under tiden i Ghana er hun engasjert som frivillig i oppfølging av Utdanningshjelpens prosjekter.

Skriv gjerne email til Guro, hun er glad for all kontakt og tilbakemeldinger og eventuelle spørsmål om livet i Ghana: guro@utdanningshjelpen.no

Add Comment