I desember 2008 reiste 14 personer fra Norge for å besøke Utdanningshjelpens prosjekter i Kenya.

Med på turen var begavede skribenter, fotografer og TV team. I løpet av våren vil du få lese og se spennende bilder og rapporter fra turen som gikk på kryss og tvers i Kenya langsmed støvete landeveier på jakt etter historiene til barn og unge som UH støtter i distriktene, både nord, vest og i sentrale deler av Kenya. Vi gir her en smakebit av turen gjennom reisebrevet som er skrevet av KTK, samt bilder hun har tatt…

Jakten på julestemningen

Det var kontrastfylt for desembergrå nordmenn å ankomme Nairobi lille julaften. Vi glippet med øynene mot sterk sol, prøvde å venne oss til å hele tiden passe på vesker og kofferter, og forsøkte å riste av oss en lang natt med lite beinplass.

Men de hadde god kaffe, Kenya Airways! Den skal de ha.

Tiden fra vi ankom Nairobi fram til selve julaften gikk med til å komme i orden, pakke ut litt, dusje og… lete etter julestemning. Vi klarte ikke å ta helt inn over oss at det var jul, og at vi snart skulle feire julaften. Jeg sleit sjøl. Innrømmer glatt at jeg er avhengig av klementiner, grantrelukt, gløgg og vintermørke for å få følelsen av at ”nå er det jul”.

På dagen den 24. desember gjorde vi litt av det man må gjøre når man er i Nairobi. Karen Blixens hus. Og giraffparken! Der ble vi kjent med Laura og Sally og mange andre lekre, langhalsede damer. Ola og undertegnede tøffet oss med å ta pellets i munnen og la giraffene kysse seg til maten. Det ble mitt første og antagelig siste giraffkyss. Ikke det mest sensuelle jeg har opplevd.

Club Soundd var stedet. Alle var der. Det var julekveld. Norske brannteknikere ville revet seg i håret; her var holdningen at jo flere dansende kropper, jo bedre. Rømningsveier og øvre grenser på antall tillatte gjester var ikke et tema. Det var hett, svett og trangt.

Stella spilte sin første konsert – åpenbart kveldens høydepunkt for mange -, og vi ble kjent med flere av hennes og Felix` familiemedlemmer. Vi danset og følte oss ekstremt hvite blant klubbens utelukkende svarte klientell. Men, de fleste så ut til å kose seg med de nye inntrykkene og alt det uvante.
Julestemningen måtte vi imidlertid gi tapt på. Flere ganger i løpet av kvelden ristet noen på hodet med hevede øyebryn: ”Jeg kan ikke tro at det er julekveld!”

– Takk, Gud, for at du har brakt dem trygt hele veien fra Norge og hit

Kenyanere feirer ikke vår julaften noe særlig. I stedet gjør de som britene og feirer første juledag. Julaften som vår lille julaften. På en måte.

Hele 25. desember ble tilbrakt i bil. Vi ble kjent med David og Joseph, våre to blide sjåfører som skulle følge oss i lang tid, og vi ble kjent med de to bussene hvis interiør vi etter hvert skulle komme til å kjenne svært godt, etter mange timer tilbrakt der.

25. desember var en lang dag. Vi kom litt sent av gårde fra Nairobi, og var følgelig ikke fremme i Kisumu før ganske sent. Da vi kom dit måtte vi innom Nakumatt, den største kenyanske supermarkedkjeden. Vi svimet omkring mellom butikkhyllene med vogner fulle av øl, rom, cola, myggmiddel med perverst mye DDT, snacks og andre sunne saker.

I motsetning til Nairobi er Kisumu og Maseno fuktigere og varmere. Myggnoiaen grep oss momentant da vi kom ut av bilene og de små, skumle dyrene begynte å svirre rundt hodene våre. Det var Mygga for alle pengene.

Velkomsten vi fikk av Felix sin familie var av de hjerteligste jeg har fått i mitt liv. De sto i en halvsirkel når vi kom inn på det lille tunet, og smilte med munn og øyne og hender som ville hilse, hilse, ta på, vise med berøring at vi var ventet og ønsket.

Før vi satte oss ned for å spise julemiddag i nitiden var det felles bønn, der familien takket Gud for at vi hadde kommet oss trygt hele veien fra Norge og til Maseno. Vi var slitne, men vi var glade. Å møte så genuin glede fordi vi var kommet var spesielt.

Skyggen under tuntreet

Vi sov lenge den 26. desember, og nøt å slappe av etter hektiske dager med flyreise, pakke inn, pakke ut, kjøre langt og styre med å få alt i orden.

Vi oppdaget fort skyggen under tuntreet, et stort, deilig tre med lange armer og god skygge. Her, under treet på plenen utenfor hovedhuset til familien i Maseno, fant vi fram bøkene våre Snakket.

Og vi etter hvert så smått kjent med folkene i huset, som alltid ville hjelpe oss og alltid sto klare for å dekke behov vi ikke visste at vi hadde. Hundene på stedet bærer de klingene navnene Margareth Thatcher og Saddam. Hvordan de fikk disse navnene vites ikke.

Midt på dagen kom Kristoffer, veldig støvete og veldig blid. Han hadde reist fra Uganda, og tok like godt med seg en ugandisk jente til Maseno, Irene.

Kristoffer har barn med en zulukvinne fra Sør-Afrika, og skulle ikke være sammen med oss så lenge fordi han skulle dit for å være sammen med henne og sønnen Leo, men det var hyggelig å ha smilet og det solkremhvite oppsynet hans – han hadde gjort et litt dårlig solkremvalg, og så til tider litt merkelig ut med et hvitt krigsmalingaktig lag i ansiktet – i nærheten så lenge det varte.

Jeg lærte et nytt ord i dag: Msungu. Det betyr ”hviting”, og er en betegnelse som afrikanere bruker på oss blekhuder. Noen i gruppa mener det kommer fra et swahiliord som betyr ”å vandre omkring uten mål og mening”, noe afrikanerne visstnok synes vi hvite gjorde mye av da vi først kom til det afrikanske kontinent, men det er usikkert om dette stemmer.

Jeg har også lært meg å spørre hvordan folk har det, og svare at jeg har det bra: Msuri sana.

På ettermiddagen klatret vi opp i åsene bak huset. Det var en stor opplevelse. Vi så utover et kupert jungellandskap, grønt og frodig og disig av fuktigheten. Det var en sånn utsikt som er så fin at det gjør vondt. Stien opp dit gikk gjennom utallige gårdstun, der menneskene gikk omkring og levde livene sine og passet på dyrene og smilte og sa ”Hello! How are you?” når vi gikk forbi. Et hjem i Norge er ofte et sted der folk ikke tilbringer så mye tid. Det er så mange andre steder å være og så mye annet man skal gjøre. Men et hjem her er noe mer; her tilbringer folk nesten all sin tid. Det er her de har sitt fokus og sitt hjerte. Nettopp derfor var det så flott å få lov til å gå gjennom alle disse tunene på veien opp åssiden.

Oppe i åsen skulle jeg og Ola tøffe oss igjen, og løp over et bratt, skrått berg for å komme bort til en diger kampestein der utsikten var spesielt flott. Under steinskråningen gikk det rett ned, og man måtte ha god fart og litt flaks for å komme bort til steinen før man begynte å dette nedover. Ola klarte det, men jeg ble feig underveis og hadde dermed ikke god nok fart frem mot steinen. Det endte med at jeg hang etter fingrene i en sprekk, og Ola måtte dra meg opp.

Det viste seg dessuten at det var mye vanskeligere å komme tilbake enn å komme fram. Guiden vår, Idi, måtte faktisk legge seg langs bergveggen (jeg skjønner fremdeles ikke hvordan han klarte å finne noe å stå på den tilsynelatende helt slette overflaten), så vi kunne gå på armene og skuldrene hans langt nok til at det føltes trygt å løpe resten av veien.

Etter den eskapaden var Ola og jeg to stykk skjelvne msungus. Vi lovte hverandre at fra nå av var det slutt på å være tøffe i trynet.

– We welcome our visitors!

Den 27. desember dro vi for å besøke et av stedene der Utdanningshjelpen arbeider: Osiri Beach ved Viktoriasjøen. Etter en lang kjøretur kom vi fram og ble mottatt av hele landsbyen.
Det var brus med sugerør, taler og utallige velkomstytringer over et sjarmerende slitent høyttaleranlegg. Vi ble tatt med opp på en ås like ved for å beundre utsikten over Victoriasjøen og for å titte på stedene der de dyrker ananas og vannmelon – to produkter som menneskene i Osiri Beach håper de skal kunne tjene penger på å selge. Under ”The Tree of Inspiration” fikk vi skygge, mer brus og vannmelon. To menn fortalte småmakabra historier fra området om mennesker spist av krokodiller og jakt med sverd på flodhestunger. Vi spiste oss knallmette på dyprosa, smakfull vannmelon mens vi lyttet og så utover vakre, vakre Victoriasjøen.

Da vi kom ned fra åsen fikk vi en grundig innføring i arbeidet Utdanningshjelpen driver, og hva det betyr for barna som mottar hjelpen. Det var sterkt å se hvordan voksenpersoner som kanskje er de eneste gjenlevende i sin landsby tar ansvar, bretter opp ermene og tar på seg foreldrerollen for alle barna i denne landsbyen. De brenner for at barna skal få en god framtid på tross av de elendige oddsene de har som foreldreløse og fattige.

I Osiri Beach jobber mange voksenpersoner hardt og gratis for å forsøke å realisere denne visjonen. Det er stor tro på at måten å gjøre dette på er gjennom utdannelse.

Jeg tror mange ble inspirert av denne dagen. Man fikk et konkret bilde på hvor pengene Utdanningshjelpen samler inn, blir av. Vi fikk høre engelske dikt som ikke hadde blitt til dersom ikke barna hadde hatt en skole å gå på der de får lære engelsk, vi fikk høre om framtidsplaner om å bli lege og ingeniør, og jeg tror alle følte på den uendelige mengder takknemlighet som var rettet vår vei.

For meg, som ikke har vært aktiv i Utdanningshjelpen tidligere, føltes det litt ukomfortabelt å få så mye takknemlighet uten at jeg egentlig har vært med på å skape de resultatene det ble takket for. Men om ikke annet fikk jeg veldig lyst til å engasjere meg mer i det Utdanningshjelpen gjør for disse barna. Felix holdt en flott tale, der han fokuserte på viktigheten av å bruke den hjelpen man får utenfra som en startblokk i stedet for som noe man gjør seg permanent avhengig av. Selv ble jeg imponert over hvordan han turte å bryte med en del tabuer i talen sin. Han sa ting ikke så mange tør å si i forbindelse med bistand, og han sa det på en måte som gjorde at folk tok det godt imot.

Innimellom introduksjoner og taler fikk vi lokal underholdning. Dans, dikt, skuespill og oppvisning av tradisjonell kampsport var noen av elementene. Innbyggerne i Osiri Beach var i det kreative hjørnet allerede før vi kom: De var godt i gang med en ti dager lang festival der barn og ungdom får utfolde seg kreativt og være med på morsomme aktiviteter i nærområdet. Det var så mange innslag at konferansieren stadig avbrøt pågående opptredener av hensyn til tiden, og flere fikk ikke opptrådt. Det som slo meg var hvor mye de måtte ha øvd for dette! Det var rørende.

På slutten av dagen var det vannmelonauksjon. Har du hørt vannmelon og auksjon i samme setning før? Jeg har ikke det, men det fungerte flott. Den ene melonen etter den andre kom under hammeren, og til sammen fikk vi samlet inn 1600 norske kroner til prosjektene i Osiri Beach. Innbyggerne var over seg av glede!

Før vi dro overleverte vi bøkene, skolemateriellet og barneklærne vi har fått med oss fra Norge. Selv om det ikke var store mengder vi hadde med oss vil kanskje disse tingene gjøre dagene litt bedre for en del av barna.

Flere ildsjeler, flere fine folk

Den 28. desember skulle vi egentlig i kirken. Det ble ikke noe av. En ting er at vi er hedninger nesten hele gjengen, og en annen var at mange var slitne etter i går. Vi skulle også egentlig en tur for å hilse på Barack Obamas bestemor, men heller ikke det ble noe av. I det hele tatt har vi etter hvert fått to viktige innsikter som har vist seg å stadig komme til nytte: Ting Tar Tid, og Det Blir Ikke Alltid Som Planlagt. Det blir faktisk ganske sjelden akkurat som planlagt. Men det er noe av det som er deilig med denne turen; selv om vi har et opplegg og en timeplan er det rom for fleksibilitet og tilpasning.

Det vi gjorde av konstruktive ting i dag var å møte Fweny kvinnegruppe. Det er en lokal kvinnegruppe i Maseno, litt samme stilen som i Osiri Beach, der kvinner som ikke har dødd av AIDS tar seg av foreldreløse barn som trenger omsorg og skolegang.

I forbindelse med dette møtet ble mange smertelig klar over at det ikke alltid er greit å si at Ting Tar Tid: Barna, ungdommene og kvinnene ventet på oss i over en time fordi vi var forsinket. Det var pinlig, og flere lovte hverandre at vi fra nå av skal bli bedre på å være der vi skal være til riktig tid. Til tross for at vi kom så sent ble vi kongelig mottatt, med spontan sang og dans. Jeg vet ikke om det går an, uten selv å ha opplevd det, å forestille seg hvordan det er å komme mot en ventende folkemengde, hvorpå to-tre kvinner reiser seg og begynner å klappe og synge. Flere reiser seg og faller inn, de danser, de tar oss i hendene, de smiler og synger høyt og sterkt. Alt for å vise at vi var velkomne. Noen av oss ble litt ukomfortable av så mye oppmerksomhet. Jeg syntes det var fantastisk.

Også fra Fweny fikk vi en introduksjon i aktivistenes arbeid. Her skapes mye av inntektene via et mikrokredittsystem, der man får låne litt penger med det mål for øyet å få disse pengene til å formere seg. Systemet bygger på tillit, ærlighet og vilje til å skaffe pengene som trengs for å skape en fremtid for de mange foreldreløse som finnes i Maseno.

I tillegg til inntektene som kommer fra mikrokredittsystemet mottar også Fweny pengestøtte fra Utdanningshjelpen for å sende barn på skole. Kvinnegruppen Fweny var den første gruppen Utdanningshjelpen hjalp med penger til å sende barn på skole. Også her møtte vi stor takknemlighet for denne støtten. Også her ble i alle fall jeg inspirert til å gjøre mer, så flere kan få de mulighetene skolegang gir.

Da det på slutten av møtet ble auksjon med lokale produkter var folk bedre forberedt enn i går: I går hadde vi nemlig ikke fått vite at auksjon sto på programmet, så vi hadde ikke tatt ut noe særlig med penger. Men i dag visste vi om det, så flere hadde vært i minibanken.

Til sammen ble det samlet inn 3500 kroner – en kjempesum for kvinnegruppen i Maseno.
Forhåpentligvis får noen trengende barn nyte godt av disse pengene i tiden som kommer, enten gjennom skolegang eller andre sosiale tiltak for foreldreløse.

Tusen haner våkner

Vi begynner å komme inn i livet her i Maseno. Vi sitter mye under tuntreet, vi ser på dyrene på gården, går små turer i den lille landsbyen og snakker med de som bor her.
De er så snille, og gjør alt for at vi skal ha det godt. Da jeg spurte en av jentene hvor mye hun hadde sovet i natt, svarte hun ”to timer”. Hun var oppe da den siste gikk og la seg klokken fire, og sto opp klokken seks for å starte på frokosten vår. Det er så man nesten får dårlig samvittighet av det. Når jeg kommer bort mot området der dusjene og doene er det alltid noen som spør meg: ”Do you want a bath?”. Om vi trenger en dusj får vi vann i baljer, varmt eller kaldt etter ønske, og så kan vi ta en deilig ”bøttedusj”. Det krever litt teknikk, men når jeg først fikk det til var det faktisk like deilig som en vanlig dusj.

Vi får tjukke pannekaker til frokost, frisk frukt og peanøtter dyrket på gården. Jeg har måttet lære meg at i Kenya spør man ikke om å få smør eller margarin til brødet, for margarin er her synonymt med BlueBand. Alle bruker BlueBand. Det blir litt som når vi i Vesten bruker verbet ”å google” når vi egentlig mener ”søke på internett”. Myggnoiaen har blitt permanent.
Når kvelden kommer ligger lukta av Mygga som en sky over hele området. Jeg mistenker at en del av de som er her fniser litt bak ryggen vår for dette, men jaja. Det er bedre å bli fnist litt av enn å få malaria.

En del av oss sto opp klokken seks i dag for å gå opp på åsene og se soloppgangen. Det var et bare middels vellykket prosjekt, ettersom vi ikke fant noe helt godt sted å sitte og det var en del skyer i horisonten som forhindret en soloppgang à la Løvenes Konge. Men èn ting gjorde klatreturen verdt det: Lyden av tusen haner som våkner i husene under oss. Tusen haner som galer den nye dagen velkommen. Det er noe jeg kommer til å huske lenge. Jeg måtte til og med skrive et dikt om det.

Senere på dagen spilte vi fotball ved Maseno University. Felix hadde dratt nytte av sitt store nettverk igjen, og skaffet oss tre gutter som spiller i eliteserien i Kenya. På èn dags varsel, liksom. Jeg skulle likt å se det skje i Norge. Det hele var utformet som en slags cup.

Først spilte vi mot et innmari godt lokalt lag med ordentlige drakter og sko og alt. Det var perverst varmt. Jeg og Milla startet kampen i sømmelige t-skjorter, men endte opp med å spille i sports-BH.

Vi gav alt i 30 graders varme og steksol. Det var lagånd til tusen og takke faen for kassevis med vann. Likevel scoret vi ingen mål og tapte, men hadde det ikke vært for våre tre helter fra eliteserien hadde det andre laget antagelig banket oss med tosifret i stedet for ensifret antall mål.

En times tid senere var det tid for ”taperfinale”, der de to lagene som hadde tapt de to innledende kampene skulle møtes. Denne gangen møtte vi et lokalt småguttlag, som spilte uten sko og drakter. Det ble en ganske urettferdig match, der vi vant overlegent takket være proffene våre. Men folk jobbet som helter likevel, og Milla scoret et helt nydelig mål.

En del av de som ikke spilte fotball, spilte nettball litt lenger borte på campus. Der var ikke denne damen, men jeg hørte at de hadde hatt det veldig gøy. De kom tilbake til fotballbanen – der vi andre var -, med røde ansikter og vekket konkurranselyst i øynene.

Etter kampen kollapset vi under tuntreet og pleiet solbrente nakker, støle bein og skrubbsår.

Vi var enige om at det hadde vært en fantastisk dag. Jeg var nesten litt lei meg for at vi ikke skal spille mer fotball på turen.

Vellykket soloppgang og Mama Obama

Også i dag, den 30 desember, sto jeg opp grytidlig for å gjøre et nytt forsøk på å få se en fin soloppgang fra et sted Høyt Oppe. I dag lyktes vi bedre, men dessverre var vi bare to stykker som fikk med oss suksessen, i tillegg til Idi, han som var med oss på den første turen vi gikk. Det var knalltøff klatring oppover, men desto deiligere å komme opp. Der oppe var det varm vind, stillhet og ro. Solen sto opp og kastet lys over landskapet, sakte sakte. I dag hørte vi ikke hanene, men det var uansett soloppgangen vi kom for å se. På vei ned kom vi igjen gjennom gårdstun der folk Lever Sine Liv. Vi møtte en liten valp, geiter, kuer, høner og sauer. Og så menneskene. Smilende, vennlige mennesker. ”Jambo! How are you?” ”I am fine!”.

Senere på dagen kjørte vi langt av sted for å hilse på bestemoren til Obama, hos hvem vi hadde fått innvilget en halvtimes audiens. Det var innmari varmt. Aron fikk solstikk og måtte gå og legge seg etter turen.

Bestemoren til Obama var Verdig og Gammel og svarte religiøst og politisk korrekt på alt vi spurte om. Hun så stolt og streng ut. Vi gikk ut og var ikke stort klokere eller mer beriket enn da vi kom, men det er unektelig litt gøy å kunne si det: Jeg har møtt bestemoren til Obama.

Namedropping på høyt nivå.

På kvelden feiret vi nyttårsaften en dag for tidlig, ettersom vi må tidlig i seng på den virkelige nyttårsaften. Dagen etter reiser vi nemlig grytidlig til Masai Mara. Det ble en blandet opplevelse for min del. Jeg vet at i Afrika Tar Ting Tid, og at man kan ikke forvente de samme tingene her som hjemme når det gjelder service og struktur. Det er som regel greit hvis man har litt å gå på hva gjelder blodsukker og tålmodighet. Problemet var at vi gjorde den feilen å komme til restauranten sultne. Med store bokstaver. SULTNE. Dette var for øvrig en problemstilling som ikke på noen måte var ukjent for oss; flere ganger hadde forfjamsede servitører i ulike restauranter sett gruppen vår nærmest ramle inn av døra med kollektivt blodsukkerkræsj, uten evne til å gjøre annet enn å stirre glassaktig fremfor oss og si ”Mat. Nå.” Jeg vurderte å gå på jakt etter frø og frukt i parken nedenfor hotellet den kvelden, sammen med apekattene. Og akkurat denne kvelden tok maten eksepsjonelt lang tid, og det ble eksepsjonelt mye rot med bestillingene. Ølen fikk vi ganske tidlig da. Det hjalp.

Etter middag og mer øl og vin dro vi på et utested og danset. Igjen var vi de eneste hvite, men nå følte i alle fall ikke jeg meg så ukomfortabelt som julaften på Club Soundd, da jeg nettopp hadde kommet til Kenya. Man blir vant til det meste.

Drømmen om de store fem

Dagen derpå tåler å forbigås i stillhet. Det holder å si at en del av oss fikk en liten smak av luksus på Hotell Nyanza, der man ved å betale 1500 shilling fikk fri tilgang til hotellets badebasseng. Det var spising, bading, soving, avslapping og mer bading.

Det ble en noe stusselig ”ekte nyttårsaften”, i og med at vi måtte tidlig i seng, men vi holdt oss våkne til klokka var akkurat midnatt for i alle fall å kunne ønske hverandre gratulerer med det 2008 og velkommen til 2009.
Kloke Aron og Jørgen hadde vært forutseende og kjøpt partyhatter, ballonger som laget lyd og sånne sammenrulla papirpølser som ruller seg ut når man blåser i et munnstykke (har sånne i det hele tatt et navn?). Disse småsakene ble flittig brukt. Spesielt bråkeballongene. Spesielt av noen unger som kom for å feste sammen med oss. Hurra for oppfinnerne av enerverende partyeffekter.

Den 1. januar sto vi opp i mørket og pakket og spiste. Alle gledet seg til Masai Mara, der håpet var å få se ”De store fem”, altså løve, elefant, bøffel, gepard og neshorn.

Da vi kom fram til Sunshade Logde var klokken omkring ett, og vi fikk lunsj. Plutselig kom det en flokk festkledde masaier inn i leiren, og begynte å danse og synge. Etter hvert kom også den karakteristiske hoppingen som masaiene er så kjent for. Jeg trodde først det var snakk om et turiststunt, men fikk plutselig se at to av masaiene ikke var masaier likevel, men japanere som var malt og kledd ut til det ugjenkjennelige. Etter å ha spurt litt rundt fikk vi vite at disse to var på bryllupsreise, og hadde betalt en masse penger for å få leve sammen med masaiene en tid og så ha denne seremonien i leiren. Det hele ble dokumentert av en venn av de to, en japaner med khakivest, tykke brilleglass og fotoutstyr som antagelig var verdt mer enn en gjennomsnittskenyaner tjener i løpet av et helt liv.

Jeg tok en del bilder og videoklipp før jeg gikk tilbake til lunsjbordet. Der spurte Aron en av de ansatte noe slikt som: ”Do the Masaii think that these people are funny, or just stupid?”, hvorpå den ansatte smilte skjevt og svarte: ”Just stupid”. Ærlig kar, i det minste.

Ettermiddagssafarien i Mara begynner i firetiden. Det er da dyrene begynner å komme ut i åpent lende igjen etter å ha søkt tilflukt for varmen. Vi så sebraer, antiloper og gaseller (forskjellen på antiloper og gaseller ble meg forsøkt forklart, men uten at jeg helt forsto det. Forståelig definisjoner mottas med takk.), løver, elefanter og giraffer. Jeg var i Mara som lita jente for ti år siden, og merket at jeg hadde navnene på mange av dyrene lagret langt inne i hjernen et sted. Noen av dem klarte jeg å dra fram før vår fantastiske sjåfør Joseph sa det, andre ikke.

Joseph har for øvrig et talent for afrikanske dyrearter på norsk. Jeg har aldri hørt en afrikaner si ”struts” mer presist (hvor mange afrikanere jeg har hørt si ”struts” i det hele tatt er en annen diskusjon).

Etter safari dro vi til Sarovan Masai Lodge, et overvettes kitschy, men deilig luksuriøst sted som har gjort masaikultur til big business. Det så ut til at de ansetter masaier under stillingsbeskrivelser som vakt, portner og liknende, mens de i virkeligheten er der som pynt, for å gi gjestene en følelse av afrikansk autensitet.

På skiltet ved inngangen er det malt en masaikriger, og det reklameres med at hotellets gjester kan få oppleve en ekte ”Masai cultural village”. Kommentar overflødig.

I storsalen, et majestetisk rom i tre med stort, åpent ildsted i midten, sto en masai med keyboard og en annen med gitar og spilte og sang musikk som kunne minne litt om danskebåten. Men for all del, stedet var vakkert og stemningsfull og malerisk. Det var flott å komme dit. Og ifølge de som takket ja til å spise buffèt for 20 dollar var også maten prima.

Jeg tror ingen hadde takket nei til et par netter der, for å si det sånn.

– Today you are happy, Mama Safari

Nok en gang sto vi opp i mørket. Elektrisiteten i teltet var slått av, noe som synes merkelig hvis man tar i betraktning at de aller fleste i leiren skulle ut på morgensafari og trengte lys. Hodelyktene var et must for å klare morgenrutinene. Etter noen kjeks og en kjapp kopp kaffe i matteltet dro vi inn i parken. Det skulle bli en magisk morgensafari. Det første vi fikk se var en majestetisk gepard som stilte seg opp i morgenlyset, og som en stund vurderte om den skulle ha impala til frokost. Den lot være, men det ble like fullt noen spennende minutter mens den snek seg innpå impalaflokken gjennom det knehøye gresset på savannen. Etter geparden kom vi tett, tett på en flokk med elefanter, faktisk så tett at vi ble nødt til å kjøre unna fordi det begynte å bli farlig.

Alle lovpriste Joseph, eminent sjåfør og guide. Kanskje skyldes også opplevelsene at han har gode ører. Han kjørte nemlig med intercom-radioen på hele veien, og plukket via den opp ting andre sjåfører i parken sa om hvor dyrene var. Det var fint å se hvordan sjåførene hjalp hverandre; hver gang vi møtte en annen safaribil var det stopp, rulle ned vinduet og utveksle verdifull informasjon om hvor man kunne se hva.

Det kunne lett vært annerledes: Hver kunne sittet på sin tue og oppfattet situasjonen som en konkurranse der det gjaldt å ikke avsløre hva man hadde sett.

Jeg må også nevnes at jeg aldri har vært så forelsket i en kameralinse noen gang som jeg var denne morgenen. Pappas telelinse, I love you.

Joseph har kalt meg Mama Safari hele turen, og i dag avslørte han seg som menneskekjenner i tillegg til kløpper på norske dyrenavn. – Yesterday you were not happy, Mama Safari, sa han høyt i bilen. Jeg skjønte lite. – I wasnt`t?

– No. I have been travelling with you for a week, and yesterday you were not happy, Mama Safari. Now you are okay, but yesterday not, svarte han. Jeg var verken spesielt trist dagen før eller spesielt lykkelig i dag, så jeg er ikke sikker på hvor han tok dette fra, men det er uansett hyggelig å bli lagt merke til.

Etter safarien dro en del av gruppa på betalbesøk til en masailandsby. Det ble konflikt rundt dette å trenge seg inn i folks liv for penger. Noen mente at dette var uetisk og ville ikke være med på det, mens andre innvendte at vi uansett ser masaier som turistobjekter ettersom vi tar bilder av dem i Mara og rundt omkring ellers. Det er ingen etisk forskjell på det å ta bilder av dem sånn og det å komme på besøk i landsbyen deres for penger, mente de.
Jeg er enig. Rent prinsipielt er det ingen forskjell. For meg ble det bare ukomfortabelt å turistifisere masaiene så åpenlyst som man gjør når man drar inn i en landsby for penger.

Men de som dro inn hadde det fint, og spurte faktisk masaiene hva de tenkte om saken.

Da sa de at de skulle ønske myndighetene hadde fart litt bedre med dem, og at dersom så hadde vært tilfelle hadde de kanskje ikke trengt å ta inn turister for penger. Men, på den annen side var de glade for at folk kom og lærte om kulturen deres.

Etter besøket hos masaiene kjørte vi til Nairobi. Det ble en lang og støvete tur. Da vi kom fram var jeg dekket fra topp til tå av et tynt lag med lysebrunt støv. Inkludert lungene mine, om jeg skal dømme ut fra hvordan de føltes. Å komme til Scripture Mission-senteret i Nairobi og få en dusj var derfor eventyrlig deilig. Etter hvile og litt mat kjente vi oss klare for å gjøre noe gøy på kvelden, og gøy fikk vi. Carnivore er et gigantisk, luftig og stilig utested, der vi spilte biljard og danset til krampa tok oss. Jeg dro hjem tidlig, men mange ble langt utover natta. Og noen tok det enda lenger enn det igjen.

Da jeg spiste frokost morgenen etter i åttetiden så jeg plutselig ansiktet til Henrik i døra inn til matsalen. Han var veldig blid og veldig utørst, og det første han sa var ”Næh, se, de er VÅKNE! Det er frokost, folkens!”. Søtt. Også Felix og Lina kjørte ”komme hjem på morgenkvisten, kaste i seg litt mat, sove en time og så starte på dagens program”-stuntet.
Sterkt.

Afrikamage

Denna fikk ikke med seg mye i dag, den 3. januar. For denna ble sjuk. Jeg registrerte at det foregikk en håndballturnering i regi av Utdanningshjelpen, men var ikke med. Man er ikke så tøff når man er magesjuk i 30 graders varme. Jeg skal ikke gå i detalj.

Hilde, Idil og Martha skulle dra og få massasje på Hilton inne i Nairobi, og jeg hang meg med på det. Hurra for luksus når man er syk.

4. januar var jeg enda sjukere, og dro til Karen Hospital. De imponerte fletta av meg. Legevakta i Norge kan ta seg en bolle. Alt av undersøkelser, prøver og medisinadministrasjon skjedde fort og greit, uten venting, uten tull, profesjonelt og flott, og alt var på ett sted.

Jeg hadde forberedt meg på å bruke hele dagen på sykehuset, og kom lettere himmelfallen tilbake etter bare et par timer.

Kongeparet på veggen og alt

Den 5. januar var vi på den norske ambassaden inne i Nairobi. Jeg er full av piller fra Karen Hospital, og følte meg derfor frisk nok til å være med. Vi har stort sett vært forsinket eller i beste fall på minuttet presis til det meste vi har skullet på, men her var det ingen slinger i valsen. Vi var en halvtime for tidlig ute, mann. På vei inn gikk vi forbi et innrammet bilde av kongeparet. Det blir ikke bedre enn det. På ambassaden skulle vi presentere Utdanningshjelpen, og snakke litt om morgendagens fundraising. Norges ambassadør Elisabeth Jacobsen virket oppriktig engasjert i det vi driver med, og berømmet Felix for å gå mot trenden mange kenyanere har skapt ved å dra til Vesten, utdanne seg og deretter ”glemme” hvor de kommer fra ved å velge å bli i et rikt vestlig land der de skaper seg et komfortabelt liv. Felix gjør det motsatte av dette: Han er bevisst på hvor han kommer fra, og forsøker å gjøre ting bedre for landet sitt ved å reise tilbake og hjelpe folk som trenger det her.

Jacobsen gav oss også en innføring i hvordan det politiske landskapet i Kenya ser ut.

– Dere besøker oss på et kritisk og farlig tidspunkt. Den koalisjonen man har fått til fungerer, men den er svært skjør, sier hun.

De siste årene har de ansatte ved ambassaden merket seg at mange norske kommuner ønsker å etablere kontakt og samarbeid med kommuner i Afrika. – Mens det er nesten ingen norske bedrifter som investerer her nede, har vi etter hvert registrert ganske mange samarbeid mellom norske og afrikanske kommuner. Og dette samarbeidet blir stadig mer omfattende, forklarer Jacobsen. Jeg syntes dette var fascinerende opplysninger. Fenomenet har jo eksistert en stund i flere deler av verden, men likevel: Kan man kalle dette en ny form for Nord-Sør-relasjoner? Hva kan komme ut av slike samarbeid?

Felix har løpt fra møte til møte etter besøket på ambassaden i dag, og har forhåpentligvis klart å tromme sammen en del folk som skal møte opp på fundraisingen i morgen. Håpet er å få flest mulig folk, som sitter på mest mulig penger og makt. Så enkelt og så vanskelig er det. Vi krysser fingrene