Det omstridte valget i Kenya, 27. desember ifjor, har ført til ufattelige tap av liv, store ødeleggelser av eiendom samt at flere hundre tusen mennesker er tvunget på flukt i sitt eget land.

Flyktingleir med internt fordrevne i Kisumu, Kenya

Kenya er i årevis blitt sett på som et av de mest stabile landene i Afrika uten store konflikter og/eller krig. Kenya har også spilt en stor rolle I ulike fredssforandlinger i naboland som Somalia og Sudan og i Burundi og Rwanda. På Afrikas horn har landet på mange måter vært et forbilde. Til tross for dette kom konflikten etter valget allikevel ikke som noen overraskelse for de fleste kenyanere. Hvordan kan dette ha seg? Politikerne har undervurdert folkets evne til å avsløre valgfusk. Nobels fredsprisvinner Prof. Waangari Maathai sa i et intervju med the East African Standard at hun i 2003 advarte regjeringen, den nasjonale regnbuekoalisjonen, om at et brudd på avtalen om maktfordeling (noe som også skjedde) ville kunne splitte landet mer enn noensinne. Dessverre falt denne profetiske adsvarselen for døve ører.

Røttene til den kenyanske katastrofen

EU, USA og andre internasjonale observatører i tillegg til flere lokale observatører har ikke godkjent valget i Kenya. De ovennevnte har påstått at valget og fremleggelsen av resultatene ikke samsvarte med hverken internasjonale eller regionale valgstandarder. Formannen i valgkomisjonen (Electoral Commision of Kenya) Samuel Kivuitu som utropte Mwai Kibaki som vinneren av presidentvalget, har i ettertid påstått at han ikke var sikker på hvem som vant valget i Kenya. Mange kenyanere føler seg sviktet, skuffet og frustrert. De har uttrykt sin mistillit til valgkommisjonen og resultatene som ble fremlagt. Flere tok til gatene og ønsket å demonstrere sin misnøye. Dette ble slått hardt ned på av myndighetene. Vanligvis ville bare tåregass vært brukt mot demonstrantene, men i dette tilfellet gikk politiet til verks med våpen. Det rapporteres at svært mange, til og med barn, er drept av politi og militære styrker.

En demokratisk overgang

Politisk sett har situasjonen I Kenya vært spent helt siden valget i 2002, da alle opposisjonspartiene gikk sammen under et paraplyparti med navn ”National Rainbow Coalition (NARC). Opposisjonspartiene gikk sammen for første gang siden overgangen flerpartisystem i 1992. Hensikten var å fjerne den daværende presidenten, Daniel arap Moi, som hadde tviholdt på makten i 24 år. De ulike opposisjonspartiene i NARC hadde sine egne presidentkandidater, noe som i utgangspunktet holdt på å splitte koalisjonen før valget. Raila Odinga ledet på den tiden et parti som het Liberal Democratic Party (LDP). Han utropte Mwai Kibaki som NARC sin presidentkandidat under et gedigent folkemøte i Uhuru Park i Nairobi . Raila Odinga sitt slagord ”Kibaki Tosha” (Kibaki er nok) ble gjennomgående brukt under dette folkemøtet.

NARC vant presidentvalget overlegent i 2002. Stemningen I Kenya var euforisk og landet var i gledesrus. Selve valget og den senere innsettelsen av president Kibaki foregikk uten noen form for vold eller opptøyer. Kenyanerne følte at deres stemmer var blitt hørt og at demokratiet hadde seiret. Forventningene til landets tredje president var store.

Sviktelse og skuffelse

Grunnavtalen som ble inngått mellom de ulike opposisjonspartiene i NARC var en maktfordelingsavtale. Avtalen er i Kenya kjent som MoU; ”Memorandum of Understanding”. Et av hovedpunktene i avtalen var at det skulle fattes et vedtak om en ny grunnlov som baserte seg på maktfordelingsprinsippene mer likt slik vi kjenner det fra vest europeisk politikk. Tradisjonelt har presidenten i Kenya hatt veldig stor makt. Flere ønsket å gå vekk fra dette og få til en mer balansert maktfordeling mellom blant annet parlamentet, presidenten og ved å opprette en statsministerposisjon. I MoU- avtalen skulle Raila Odinga innta statsministerposisjonen, noe som skulle skje innen hundre dager etter innsettelsen av Kibaki som presidenten.

Folkeavstemning om grunnloven i 2005

Striden I NARC tiltok I 2005 I forbindelse med utarbeidelse av ny grunnlov. Mwai Kibaki og hans støttespillere ønsket en grunnlov med stor politisk makt til presidenten. Dette, mente mange, var i strid med MoU avtalen om makfordeling. Siden striden ikke lot seg løse innad i NARC vedtok parlamentet at det kenyanske folket I form av en folkeavstemming skulle få si sin mening om grunnlovsforslaget. Raila Odinga støttet maktfordelingsprinsippet og derfor var på NEI siden. Banan og appelsin ble de to viktigste symbolene som ble brukt ved denne folkeavstemningen. Appelsin var symbolet for motstandere (NEI siden) mens banan representerte JA siden.

I folkeavstemningen tapte JA siden. Kibaki nektet allikevel å innfri folkets vilje og arbeidet med den nye grunnloven ble stoppet. Som en følge av dette ble NARC splittet. President Kibaki tok tapet som et stort nederlag og sparket like så godt hele regjeringen.

NEI siden, ledet av Raila Odinga, skilte seg ut fra NARC og omdøpte sin bevegelse fra ”The Orange Movement” til Orange Democratic Movement of Kenya (ODM-K). Motstridende interesser viste seg siden innad i ODM-K, noe som førte til en ny splittelse. I ODM-K ble Kalonzo Musyoka (en av presidentkandidatene under valget I 2007, som er nå blitt utpekt av Kibaki somvisepresident) leder. Raila Odinga og hans tilhengere registrerte sitt parti som Orange Democratic Movement (ODM). Begge beholdt appelsin som hovedsymbol. Railas ODM har en appelsin mens Kalonzos ODM-K har to appelsiner.

Kibaki utnevner ny regjering

Den 7. desember 2005, to uker etter at den forrige regjeringen måtte gå, utnevnte Kibaki en ny regjering. Flere politikere reagerte med vantro fordi de mente at den nye regjeringen utelukkende bestod av Kibakis nære allierte og venner. De aller fleste fra kikuyustammen ved Central Province der han selv kommer fra. Vennene hans ble omsider omtalt av sine motstandere som ”the Mount Kenya mafia”. Ved å utnevne ”sine folk” som regjeringsmedlemmer bidro Kibaki til å forsterke eventuelle etniske motsetninger. Det ble anslått at nær 70% av alle toppstillingene i staten etter dette gikk til den såkalte ”Mount Kenya mafiaen”.

Løftene til det kenyanske folket under valgkampen til NARC i 2002 om en ny grunnlov, nulltoleranse mot korrupsjon og en mer lik fordeling av ressurser ble ikke oppfylt i den grad befolkningen hadde håpet på. Enkelte motstandere av Kibakis regime som fortsatte å bekjempe bl.a. korrupsjon rapporterte om alvorlige trusler og forfølgelse.En av disse, en tidligere statssekretær for ”Governance and Ethics in the Office of the President” John Githongo, rapporterte om drapstrusler fra presidentens vennekrets. Githongo måtte søke tilflukt i London der han fikk politisk asyl. På bakgrunn av det ovennevnte var mange av velgerne allerede sinte og frusterte før valget i 2007. De hadde et håp om at valget ville bringe rettferdighet og forandring.

Tidligere parlamentsmedlem for Subukia og viseminister for informasjon i Kenya, Koigi Wa Wamwere er i Norge og holder flere foredrag om katastrofen i Kenya. Under et intervju sier Koigi følgende ”Paradoksalt nok er det en fordel at vi nå har politikere som så åpenlyst propaganderer negativ etnisitet. Tidligere skjedde det mer i det skjulte. Det betyr at det er lettere å avsløre løftene og løgnene som spres. Samtidig er det et stort problem at vi mangler nasjonale strategier for å utdanne folk og bekjempe denne sykdommen som tribalisme og negativ etnisitet er. Vi trenger en grasrotkampanje og en sannhets– og forsoningskommisjon. Kanskje kommer Raila Odinga og president Kibaki tilbake til forhandlingsbordet, og kanskje blir de enige om noe. Men kampene vil blusse opp, igjen og igjen, inntil vi begynner å se på oss selv som en nasjon med likeverdige mennesker. I disse dager hvor hele verden ber våre ledere om å finne fredelige løsninger på våre problemer, trenger vi dialog, ikke bare mellom Raila og Kibaki, men mellom Kenyas lokalsamfunn og ulike etniske grupper”.

Hva skal til for at forhandlingene skal lykkes?

Ulike personer har prøvd å mekle mellom Kibaki og Odinga, deriblant Desmond Tutu, John Kufuor og Kofi Annan. Opposisjonen har kun vært villige til å forhandle under tilstedeværelse av en internasjonal mekler. Representanter i den sittende regjeringen har satt seg I mot en slik form på meklingen. De mener at problemene i forbindelse med valget er et indre anliggende.

Kibaki utnevnte etter valget 10 av 17 regjeringsmedlemmer fra sitt eget parti til å lede de viktigste departementene, til tross for at ODM har langt flere mandater i parlamentet. Dette har således også bidratt til å vanskeliggjøre en likestilt mekling.

Opposisjonen ved ODM har stått fast ved sitt ord og nekter å godkjenne regjeringen og Kibaki som en legitimt valgt president. På den andre siden mener Kibaki og hans nylig valgte regjering at han er valgets vinner og den legitime presidenten i Kenya. Første steg mot en fredelig og varig løsning er at begge parter må akseptere at noe gikk galt i forbindelse med opptelling og innrapportering av de avgitte stemmene. Selve valgdagen og avgivningen av stemmene forløp uten store uroligheter.

Veien videre

Det finnes flere alternativer til en mulig politisk løsning:

1. En varig koalisjonsregjering frem til neste valg sammen med opposisjonen, der ministerpostene fordeles på bakgrunn av antall seter per parti i parlamentet. Dette alternativet kan synes vanskelig da Kibaki allerede har utnevnt en regjering.

2. En midlertidig koalisjonsregjering som legger til rette for et nytt valg innen 6 måneder.

3. Kibaki trekker seg som president, og en uavhengig interim regjering der hverken Kibaki, Odinga eller Kalonzo er med. Denne regjeringen bør ha som oppgave å legge til rette for et nytt valg innen en bestemt frist.

4. Grunnloven endres innen 3 måneder der maktfordelingsprinsippet får gjennomslag, for eksempel ved at det opprettes en statsministerposisjon i tillegg til presidenten.

Skrevet av Felix Omondi Osok (Daglig leder i UH) og Fredrick Makosir (Kenya Norway Forum og bydelspolitiker i Oslo for Krf).